Jo - nå skarru høre her …
Egentlig litt provosert - har ingen grunn, eller jo. Du er så stolt, at du ikke kan se dine egne feil. Det skuffer meg igrunn, for jeg har alltid tenkt på deg som så himmla perfekt. Du var (er) søt, snill, smart og generelt verdens herligste person! Hva skjedde? Når forandret du deg slik? Skjedde det da flere enn fåtallet begynte å se hvor flott du var? Tålte du ikke dette da? Du skjønner det, at jeg så opp til deg. Enda jeg var eldst, flere måneder tillogmed .. : ) Du var jo hun som ringte hver gang noe spennende skjedde, om det så var at du hadde fått melding fra den og den, eller bare rett og slett det at moren din var dum i dag. Vi bodde praktisk talt sammen, og jeg er ikke så feig at jeg ikke kan tilstå : Jeg savner det. ALOT.
Men, du forandret deg, jeg forandret deg. Omgangskretsen forandret seg. Hvorfor? Vet ikke jeg altså, men èn ting er sikkert - jeg støtter ikke det de fleste folk mener her på Koppang, for jeg vèt. Jeg vet så inderlig mye mer, og det er jeg glad for. Ingen får vite det jeg vet, så de får bare tro det de tror. Men anyways, hvor er knuten på tråden? Når/hvor/hva skjedde?
Oppsummering: Jeg er ikke sint på deg, jeg er sint på meg selv, fordi jeg ikke så at tauet begynte å surre seg. Jeg hater det faktum at du ikke har det så bra for tiden - det ser jeg jo. Jeg hater det at det går nedover med skolegangen din - hvilket er helt feil. Du er jo så smart!
Ps. Du ser kanskje ikke hva du selv gjør, men prøv. Når folk rekker deg hånden og prøver å be om tilgivelse - hjelp deg selv ved å ta i mot. Ikke bær nag, det gagner ingen - og minst deg selv!
“Take a look at you self, and make a change”
“Bendiq”
